Historie

Arv-, familie- og skifterett

1. Oversikt

Familie-, arv- og skifterett, historisk oversikt.

Programmet beregner oppgjør etter Skifteloven av 1930, Arveloven av 1972, Ekteskapsloven av 1991 og Arveloven av 2019. Det beregnes ikke etter eldre lovgivning enn dette.

Beregningen skifter automatisk til riktig lovverk etter hvilken dato som settes for arvefallet.

2. Mesopotamia

Ur-Nammus lover er den eldste kjente tavle som inneholder en lovsamling som har blitt bevart til i dag. Den ble skrevet på sumerisk (syd Irak) en gang rundt 2100-2050 f.Kr.. Ansett som forløper for Hammurabis lover 300 år senere. Lovtekst.

Kong Hammurabi var den sjette kongen av Babylon fra 1792 f.Kr.. til 1750 f.Kr..(da han døde). Lovtekst Hammurabis lover. Disse lovene er skrevet på steintavle som ble gjenfunnet i Persia (dagens Iran) i 1901 av Jacques de Morgan. Antagelig ført dit etter Babylons invasjon av kongen av Elam, Shutruk-Nahhunte, i det 12. århundre f.Kr.. Nå i Louvre Paris. Mye tyder på at mange rettsregler kan spores tilbake til Hammurabi.

Ekteskap
Hammurabis lov § 128 flg. hadde også regler om ekteskap. Et lovlig ekteskap måtte bygge på en ekteskapskontrakt. Det var bøter for å skille seg. Ekteskap ble inngått ved at ektefellene flyttet sammen. Skilsmisse skjedde ved at de flyttet fra hverandre. Ekteskapskontrakten bestemte at mannen skulle gi sin ektefelle en gave slik at hun hadde noe å leve av hvis han skulle falle fra. Ekteskapet hadde mye til felles med dagens samboerskap. Det virker nærmest identisk med hvordan vikingene inngikk ekteskap og skilte seg.

3. Mosaisk rett

Det hevdes at Moses levde omkring 1200 f.Kr. født i egyptisk fangenskap, og førte israelittene ut av fangenskapet. Loven ble gitt fra Gud til Moses på Sinaifjellet.

Bibelens lære om mosaisk rett har naturlig nok fått mye å si for europeisk og norsk rettsutvikling. Mosaiske rettsregler er å finne i andre, tredje og femte Mosebok i det gamle testamentet.

Arverett
Sønner arvet likt. Døtrene fikk først arv når det ikke fantes sønner. Dette stemmer med eldre norsk rett før Magnus Lagabøte. Moseloven inneholder også regler om arvingenes representasjonsrett, det vil si at barna representerer en avdød arving i arveoppgjøret. Dette var ukjent i Norge før det ble innført i arveloven av 1854.

Ekteskap
Ekteskapet skulle holdes hellig. Det var ikke forbud mot flerkoneri. Skilsmisse kunne innvilges.

3. Mosebok 20,13:

"Når en mann ligger med en annen mann slik en ligger med en kvinne, har begge gjort noe avskyelig. De skal dø. Deres eget blod kommer over dem."

I Norge ble det åpnet for ekteskap mellom personer av samme kjønn først med partnerskapsloven av 1993. Etter en lovendring som trådte i kraft 1. januar 2009 kan to personer av samme kjønn inngå ekteskap. Dette erstattet ordningen med partnerskap.

4. Romersk rett

De "Tolv tavler",som var i bronse, ble hengt opp i Forum Romanum 449 f.Kr.., senere ødelagt av gallerne 390 f.Kr.. Tavlene 4-6 hadde regler for pater familias uinnskrenkede makt, familie og arverett.

Flere tidligere regimer samlet deler av romersk rett, men ikke i den grad som i lovsamlingen Corpus Juris Civilis. Den ble utarbeidet under keiser Justinian (527 – 565) i østromer riket. Justinian gjorde lovverket gjeldende også i det som hadde vært det vestromerske riket. Ved universitetet i Bologna ble det holdt forelesninger i romerrett fra 1088. Lovsamlingen fikk da betydning for rettsutviklingen også i Norge.

Arverett
Arveretten i Romerriket er kilden til våre arvegangsklasser(paranteler). Representasjonsrett i arveoppgjøret, det vil si at barn kunne representere en avdød far eller mor og dele den arven de ville fått, stammer fra romerne. Retten til å skrive testament kommer også fra romerne. Hovedhensikten med testamenter var å hindre at formuer ble oppsplittet.

Pliktdelsarv var 1/3 av arvelodden, hvis antall arveberettigede ikke oversteg 4 personer, men ellers 1/2. Kr.av på pliktdel hadde ikke bare barn, men også foreldre, og i enkelte tilfeller også søsken.

Fattig enke kunne kreve 1/4 av avdødes bo uten hensyn til hvilke arvinger hun konkurrerte med. Fattig enkemann fikk derimot ingenting.

Ekteskap
I eldre romersk rett var kvinnen under mannens herredømme. Senere ble det ordninger slik at hun kunne bevare sin selvstendighet. Ekteskap kunne opprinnelig bli inngått ved hevd (mannen hadde kvinnen i sin besittelse i minst ett år) eller ved kjøp fra kvinnens far eller brødre. Etter hvert ble det innført regler om uttrykkelig samtykke under vitners nærvær. Ekteskap kunne fritt inngås og oppløses. Fra dette utviklet ekteskapsretten seg til et krav om uttrykkelig samtykke overfor en prest og to vitner.

Skilsmisse
Skilsmisse i Romerriket var like enkelt å gjennomføre som ekteskapsinngåelse. Slik var det også i Norge i vikingtiden. Det satte kirken til slutt en stopper for. Kirkens lære innførte det uoppløselige ekteskap, men med enkelte muligheter for skilsmisse.

Ektefellers formuesforhold
Ektefellers formuesforhold var fullstendig særeie. Ved inngåelsen av ekteskapet fikk mannen medgift som han kunne råde over alene. Medgiften måtte helt eller delvis tilbakebetales ved eventuell skilsmisse, en økonomisk sikkerhet for kvinnen.

Umyndighet
Umyndige sto under vergemål. Vergen kunne gjøre dem myndige når de nådde en viss alder. Vår vergemålslov har regler som kan spores til romerretten på dette området. En sønn ble myndig gjennom et fiktivt salg(mancipatio), derav betegnelsen emansipasjon for det å bli myndig.

5. Kanonisk rett

Katolsk kirkerett, kanonisk rett, utviklet seg fra omkring år 300. Den eldste kanoniske rett bestod av bibelske skrifter. Så kom kirkemøtenes vedtak, canones på latin, og så også pavelovene.

Kanonisk rett hadde ikke bare regler om rent kirkelige forhold, men også om ekteskap, testamenter og andre ting som også var regulert i den verdslige rett. Det var også egne kirkelige domstoler.

I middelalderen var det konflikter mellom kanonisk rett og den nasjonale rett i alle vesteuropeiske land.

6. Islam

Islam bygger på Muhammeds fortellinger av Guds ord som ble åpenbart for ham fra 610 e.kr. og som er samlet i Koranen som er islams hellige skrift.

Det hevdes at islam er en lovreligion som innebærer langt mer enn at muslimer er pålagt et stort antall religiøse og praktiske regler og forordninger. De store juristene som levde på 700- og 800 tallet la grunnlaget for lovskolene. Innenfor lovskolene er det ulike oppfatninger og det er upresist å bruke islamsk rett som en fellesbetegnelse på alle muslimske land.

Ekteskap
Det er nærmest en plikt å gifte seg hvis man er økonomisk og fysisk i stand til det. Muslimsk ekteskap er en sivil kontrakt mellom en mann og en kvinne.

Skilsmisse
Skilsmisse skjer med talaq "Jeg skiller meg fra deg" som sies tre ganger.

Arv
Arverett og ekteskapsrett henger nøye sammen. En tredjedel av arvemassen kan arvelater testamentere bort av egen fri vilje, mens to tredjedeler må fordeles etter reglene i Faraid-doktrinen. Kvinner arver halvparten av menn. En muslim kan ikke arve en ikke-muslim og omvendt.

7. Norske landskapslover fra 800-tallet

Norge var et samfunn av ætter, og ingen stat på 800-tallet.

Et lovsamfunn var et geografisk avgrenset område der folk levde livet etter felles lover og domsmyndighet. Lovene ble først vedtatt på allting der alle frie menn møtte. Senere ble alltinget til lagting, oppnevnte menn(nemdmenn) møtte på da på tinget. Lagdømmer var Gulating, Frostating, Borgarting og Eidsivating.

Lagtingene hadde opprinnelig både lovgivende og dømmende funksjoner. De mistet sin lovgivende myndighet i 1661, innføringen av eneveldet, og ble rene domstoler. Fra kong Sverres tid (1184–1202) var lagmannen, nemndemenn og lagrette kongelig oppnevnt. Retterting var øverste ankeinstans.

Det er antatt at det ikke var kirkelige domstoler før 1200.

Gulatingsloven er eldst fra tidlig 900-tall, Eivindvik i Gulen kommune. Lovene som ble vedtatt, ble «sagt frem» muntlig på tinget. Senere skrevet ned, Gulatingsloven er fra ca. 1200.

Ektefeller
Eldre Gulatingslov gir full rett til skilsmisse for menn, og den gir kvinner rett til å skille seg dersom mannen har slått henne ”i gildelag eller gjestebod”, og hun skulle da få med både medgiften og tilgaven. Dette er den av de gamle landskapslovene som gir friest rett til skilsmisse. De andre lovene gir tilgang til annullering av ekteskapet hvis det ble inngått uten partenes samtykke, men i følge eldre Eidsivatingslov måtte de i så tilfelle skilles før det hadde gått tolv måneder.

8. Magnus Lagabøtes landslov

Magnus VI Lagabøte Håkonsson (1238-1280).

Landsloven var en lovsamling som ble vedtatt under kong Magnus Lagabøte i 1274. Loven samlet de gamle landskapslovene i en felles lovsamling som var gjeldende rett for hele landet. I 1276 kom Byloven i tillegg til Landsloven. Byen ble styrt av bymøtet eller bytinget der alle byens «husfaste menn» møttes tre ganger i året.

Den norske juristen Audun Hugleiksson (ca. 1240 – henrettet i 1302) var en arkitekt bak Magnus Lagabøtes landslov. Hugleiksson studerte i Bologna og Paris rundt 1260. Han kom hjem i 1266 for å arbeide med revisjon av Gulatingsloven.

Bakgrunnen for landsloven var også at Kr.istina av Tunsberg (født 1234 i Bergen, død 1262 i Covarrubias ved Burgos, Spania), det tredje barnet til Håkon IV Håkonsson, ble giftet bort til den spanske kongsbroren Don Felipe (1231–1274). Fra spansk side var formålet med ekteskapet å få sjømilitær støtte fra Norge i kampen mot muslimene. En gruppe fra hoffet reiste med henne til Castilla. Burgos var kroningsby for kongene av Castilla. Hennes bror, Magnus Lagabøte, ble kjent med Castillas landslov av 1265.

I 1269 stoppet erkebiskop Jon Raude et forsøkt på å vedta ny lov på Frostatinget. Lovendringene ble bare vedtatt for verdslig rett, mens kirkeretten ble holdt utenom. Sættargjerden i Tønsberg 1277 var en grensedragning mellom verdslige og kirkelige myndighetsområder. Dette var et konkordat inngått mellom Magnus Lagabøte og erkebiskop Jon Raude. Etter kongens død i 1280 ble det ny strid og Raude ble lyst fredløs. Da den nye kongen, Eirik II Magnusson, ble myndig, ble det bestemt at avtalen skulle respekteres.

Magnus Lagabøtes landslov var gjeldende rett i Norge i over 400 år.

Arverett
Landsloven har 13 kategorier med arvinger. Reglene var basert på det gamle germanske systemet med arvetall (antall fødsler fra arvelater). Verken uekte eller udøpte barn hadde arverett.

Hovedregelen var at menn arvet dobbelt så mye som kvinner, brorpart og søsterpart. Arvetallbolken, kapittel 7 artikkel 2:

"Men saaledes skal gods skiftes efter far eller mor, at to døtre skal ta likt med én søn, og slik lod skal sønnesøn ta av arven som datter, om han er til. Nu er der én søn og én datter, da tar hun en tredjedel, men han to tredjedeler."

Gulatingsloven ga arvelaterens sønn og far førsteretten til arv. Magnus Lagabøte endret dette i landsloven og flyttet faren ned i prioritetsrekkefølgen. Sønn, sønnesønn og datter arvet alt hvis de var i live. Prinsippet ligner på romerretten om at nærmeste livsarvinger i live arver alt.

Fra slutten av 1600-tallet, kunne gjenlevende ektefelle få bevilling til å sitte i uskiftet bo med fellesbarna. Bevilling ble gitt av Danske kanselli. Myndigheten ble delegert til amtmennene i 1800. Uskiftet gjaldt bare så lenge vedkommende ikke inngikk nytt ekteskap. Fra 1799 slapp husmenn og andre avhengige grupper på landet å søke om bevilling.

Ektefelle arvet ikke.

Både landskapslover og den senere Landsloven er arveretten i prinsippet basert på slektsarv. Kirken forsøkte på utvide testasjonsfriheten. Det første alvorlige fremstøt i denne retning skjedde i det 12. århundre, da det etter pave Hadrian IVs(kardinal Nikolaus) besøk i Norge i 1152 ble bestemt at enhver skulle ha lov til å testamentere over 1/4 av sitt selverhvervede gods, men bare over 1/10 av arvegodset(tiendegave). Disse regler ble senere tatt opp i Frostatingsloven og i Landsloven, og holdt seg slik i Christian IVs Norske Lov 1604.

Ekteskap
I utgangspunktet beholdt hver ektefelle sitt og det hver fikk i gaver ved ekteskapsinngåelsen. Men mannen forvaltet også kvinnens eiendeler.

Det kunne avtales felag som var mer et felleseie. Ektefellene skulle som regel ha lik eiendomsrett til det felles boet uansett hvor mye den enkelte hadde skutt inn i felaget.

Det var regler om delingen ved død, men ikke ved skilsmisse.

Kirkelige dommere skulle dømme i alle saker som angikk kirken. Dette gjaldt slikt som ekteskap, ekteskapsbrudd og testamenter. Etter kristenrettene kom var det i prinsippet ikke lov med skilsmisse. Det var imidlertid mulig å få ekteskapet annullert hvis ekteskapet hadde blitt inngått på feil grunnlag.

Fram til 1797 ble separasjons- og skilsmissesakene behandlet av en kirkelig domstol. Den gikk under flere navn, særlig Kapitelretten, Tamperretten og Konsistorialretten. Domstolen var knyttet til bispeembetenes domkapittel. I 1542 ble det bestemt at stiftsbefalingsmannen sammen med kapitelretten skulle dømme i ekteskapssaker. Kirkelig jurisdiksjon i ekteskapssaker ble avskaffet ved kgl. forordn. av 1. desember 1797. Etter 1797 og gikk sakene over til de vanlige domstolene. I årene mellom 1830 og 1870 opphørte konsistorialretten i stiftsbyene å fungere. All kirkelig jurisdiksjon ble opphevet i 1887. S.I.

9. Ekteskapsordinansen 1582

Reformasjonen ble innført av kong Christian III i 1536 etter at han hadde møtt Marting Luther på riksdagen i Worms i 1521. Kongen sendte tropper til Norge, og erkebiskop Olav Engelbrektsson flyktet. Norge ble tvangsreformert og ble et lydrike under Danmark.

Ved Kirkeordinansen fra 1537 ble den evangelisk-lutherske kirke innført i Danmark-Norge. Kirkeordinansen erstattet den katolske kirkens omfattende kirkerettsbestemmelser.

Etter reformasjonen var ikke ekteskapsretten lenger rent kirkelig rett. Ekteskapsordinansen fra 1582 fastsatte regler for gyldig ekteskap. Gyldige skilsmissegrunner var hor, rømming og impotens.

Ordinansens regler ble inkorporert i Christian Vs Norske Lov av 1687 (bok 3). Lovens regler ble ikke avløst før ved skilsmisseloven av 1909 og senere ekteskapsloven av 1918.

Før lovendringen i 1909, utviklet det seg etter hvert på 1600-tallet en praksis hvor det ble gitt separasjon og skilsmisse ved kongelig bevilling som dispensasjoner fra lovens bestemmelser. Skilsmissebevillinger ble i liten grad gitt før 1770, men ble snart kurant. Men særlig fraskiltes vielse ble et konfliktområde mellom stat og kirke.

10. Christian IVs Norske Lov 1604

Christian Kvart, Christian IVs lov var for det meste en oversettelse av Magnus Lagabøtes landslov fra 1274. Loven var gjeldende rett i Norge i 80 år. I 1687 ble den i sin helhet erstattet av Christian Vs Norske Lov, men også den videreførte mye av de samme reglene.

Det gamle systemet med arvetall (antall fødsler fra arvelater) ble forlatt til fordel for det romerrettslige systemet med representasjonsrett.

11. Christian Vs Norske Lov 1687(NL)

Ved kong Frederik IIIs død i 1670 trådte Kongeloven, som formaliserte kongens enevelde, fra 1665 i kraft. Arvekongen Christian V ga Danske Lov av 1683 og Norske Lov av 1687.

Norske Lov var basert på Danske Lov. Forskjellene dreier seg i stor grad om innrømmelser overfor særnorske rettigheter som blant annet ordninger for arve- og eiendomsrett.

Kongen bestemte i 1680 at det skulle nedsettes en kommisjon til å gjennomgå det norske lovverket og utarbeide en ny lovbok. Oppdraget var å gjennomgå Danske Lov (1683) som da vesentlig var ferdig, og å undersøke hvor mye av den som også kunne gjøres gjeldende for Norge. Med Danske Lov ble de gamle danske lovene fra middelalderen opphevet.

I femte bok, Om Adkomst, Gods og Gield, er det regler om arv og skifte, odel, hevd og pant. Christian Vs Norske Lov

Arverett
Bare døpte barn født i ekteskap hadde arverett etter far og mor. Uekte barn hadde bare arverett etter mor (NL-5-2-71). Barn født utenfor ekteskap hadde i utgangspunktet ikke arverett etter faren, men han kunne tinglyse at han tok et slikt barn til seg. Horebarn, barn som ble født under utroskap, fikk ikke arverett etter sin far (NL-5-2-72).

Det var arvegangsklasser (paranteler) som i romersk rett, NL-5-2-35;

"Ere ej Børn, ej Børnebørn, og fremdelis ned ad, da arver Fader allene."

Hvis det ikke fantes barn, barnebarn osv. gikk arven til far, altså til neste arvegangsklasse.

Reglene om brorpart og søsterpart ble videreført, NL-5-2-29:

"Mands Person tager to Loder imod en Qvindis Person tager een, i alle Arve."

Representasjonsrett, NL-5-2-34:

"Barnebarn, som fødis af Søn, eller Daatter, tager Arv efter Fadrfader, Fadrmoder, Modrfader og Modrmoder, ligesom dets Fader, eller Moder, skulle taget, dersom de hafde levet. Iligemaade tager dets Barn, mens noget findis, Arv efter Oldefader og Oldemoder."

NL 5—2—19 ga ektefellen, mann eller kvinne, arverett til en broderlodd, d.v.s. en sønns lodd, dersom det var fellesbarn etter avdøde. Ordningen bestod til arve loven av 1854.

Arvelater som hadde livsarvinger kunne ikke testamentere til private, men 1/2 av sitt gods til kirken, skolen og de fattige.(NL.5—4—15). Var arvelateren uten livsarvinger, kunne han gi bort sin halve boslodd til hvem han ville, og til kirken, skolen og de fattige "hvad Gud giver ham i Sind". (NL 5—4—16). Ved bevillingspraksis var testasjonsfriheten i virkeligheten uinnskrenket hvis arvelateren ikke hadde barn.

Ekteskap
Formuesfellesskap gikk i Christian Vs Norske Lov over til et fullstendig sameie som inntrådte ved ekteskapets stiftelse. Mannen disponerte over det hele.

Det var regler om delingen ved død, men ikke ved skilsmisse.

12. Uskifteloven 1851

Ved kongelig resolusjon 7. februar 1846 ble det nedsatt en kommisjon til å utarbeide et «Udkast til en Lov om Arveretten og de øvrige Dele af Civilretten, der maatte skjønnes hermed at staae i saadan Forbindelse, at de under Eet bør behandles». Kommisjonen avga sin innstilling i 1847. Innstillingen førte etter hvert til en egen lov om uskifte i 1851 og en arvelov i 1854.

Uskifteloven 1851 ga enkemenn generell rett til uskifte inntil nytt ekteskap. Enker måtte søke amtmannen om uskifte, likevel med unntak for lavere samfunnsklasser i by og land. Giftet hun seg igjen, måtte hun skifte med barnet, uskifteloven av 30. juli 1851 § 10. Hvis barnet var umyndig, skulle barnets arv forvaltes efter reglene i Norske Lov 3-19. Kvinner ble likestilt med menn i ny lov om uskifte i 1927.

13. Arveloven 1854

Ved arveloven av 1854 ble det lik arverett for kvinner og menn. Arveklassene ble oppgitt til fordel for parentelsystemet. Arv gikk først i nedstigende linje, deretter til avdødes foreldre og deres etterkommere, og endelig til besteforeldre og deres avkom. I alle grener skulle representasjonsprinsippet gjelde.

Arveloven av 1854, som gav full testasjonsfrihet når arvelateren var barnløs. Ellers var barnas pliktdel 3/4 av deres legale lodd.

Testamenter måtte opprettes skriftlig. Dessuten måtte testator vedkjenne seg testamentet enten for notarius publicus eller for minst to vitner som testator hadde bedt om å overvære handlingen. I sykdoms- og andre nødstilfeller kunne en muntlig erklæring tre i stedet for skriftlig testament. Tilbakekall kunne gjøres etter reglene for opprettelse av testament.

Etter denne lovs § 28 var det avgjørende for ektefellens arverett om avdøde etterlot seg livsarvinger eller ikke. Hadde arvelateren barn, ekte eller uekte, også adoptivbarn, hadde ektefellen ingen arverett. Døde arvelateren barnløs, fikk ektefellen en tredjedel av boet, og hvis det ikke var noen arveberettiget slektning i live arvet ektefellen alt.

Ved den store arvelovsreformen i 1937 fikk slektsarveretten den avgrensningen den har i dag. Grensen oppad ble satt til og med besteforeldre. Arveretten forble ubegrenset nedover for livsarvinger og etterkommere etter arvelaterens foreldre. Besteforeldrenes linje stoppet ved besteforeldrenes barnebarn (arvelaterens fettere og kusiner).

Ved arvelovsreformen i 1937 fikk ektefellen arverett også når førstavdøde etterlot seg livsarvinger. Arvelodden i konkurranse med livsarvinger var en firedel av dødsboet. I konkurranse med arvelaterens foreldre eller foreldrenes etterkommere ble ektefellens arverett utvidet fra en tredel til en halvpart. Hvis arvelateren bare etterlot seg besteforeldre eller fjernere slektsarvinger, arvet ektefellen det hele. Ved lovendringen i 1937 ble det også tatt inn en regel om at testamentariske bestemmelser som innskrenker arveretten til testatorens ektefelle, bare er gyldige hvis de er kommet til ektefellens kunnskap før testatorens død.

Reglene om pliktdel ble endret to ganger. I 1918 ble den såkalte «lex Michelsen» innført. Utgangspunktet var fortsatt at arvelateren bare kunne disponere over en firedel av formuen ved testament hvis han eller hun hadde livsarvinger. Men ved de virkelig store formuene ble det gitt en utvidet testasjonsadgang for testasjoner til samfunnsnyttige formål. Formue utover to millioner kunne testatoren disponere fritt over. Av formue mellom en og to millioner kunne testatoren disponere over halvparten i tillegg til den frie firedel. Et slikt testament måtte stadfestes av Kongen. I 1937 ble pliktdelen redusert fra tre firedeler til to tredeler. For den utvidede testasjonsretten ved større formuer ble vilkårene om at testasjonen skulle gå til allmennyttige formål og at testamentet måtte stadfestes av Kongen, opphevet. Det ble satt en beløpsbegrenset pliktdel på 200 000 for testators barn og 50 000 for barnebarn og fjernere livsarvinger. Bortsatt fra heving av beløpsgrensene, har pliktdelsreglene vært uendret siden 1937.

14. Lov om Formuesforholdet mellem Ægtefæller 1888

Loven bygget på at hustru og mann var likestilt, men likevel var det fortsatt mannen som skulle bestyre fellesboet, lovens § 14. Unntak gjaldt midler som hustruen tjente ved egen virksomhet, lovens § 31, eller ved avtale om særeie, lovens §§ 19 flg. Hovedregelen var at arv som tilfalt hustruen gikk inn i fellesboet og dermed inn under mannens myndighetsområde.

Ved opphør av ekteskapet skulle felleseiet deles likt mellom ektefellene, eller mellom gjenlevende ektefelle og førsteavdødes arvinger.

15. Skilsmisseloven 1909

Lov om adgang til å oppløse ekteskapet var, da den kom i 1909, en for sin tid moderne skilsmisselov.

Skilsmisseloven skilte mellom skilsmisse ved dom uten forutgående separasjon (grov og avgjørende krenkelse av ekteskapelige forpliktelser) og adminstrativ bevilling etter separasjon, der partene hadde levd atskilt i ett år etter lovlig separasjon og partene var enige om det. Hadde adskillelsen vart minst to år, kunne hver av ektefellene forlange skilsmisse. Etter faktisk samlivsbrudd på minst tre år kunne hver av ektefellene begjære skilsmisse. I 1937 ble ekteskapsloven endret, slik at mange av bevillingssakene gikk fra forvaltningen til domstolene.

16. De Castbergske barnelover 1915

De Castbergske barnelover besto av seks forskjellige lover:

Lov om barn hvis foreldre ikke har inngått ekteskap med hverandre
Lov om forandringer i arveloven
Lov om forandringer i formuesforhold mellom ektefeller
Lov om forandringer i skilsmisseloven
Lov om foreldre og ektebarn
Lov om forsorg for barn

Arveloven av 1874 ga ikke arverett til uekte barn før loven ble endret i 1915. Reformen fikk navnet De Castbergske barnelover, etter politikeren og juristen Johan Castberg. Nå fikk barn utenfor ekteskap full arverett etter faren på lik linje med de andre barna.

16. Ekteskapsloven 1918

De samme lovreglene som i Skilsmisseloven ble ganske uendret videreført i ekteskapsloven av 1918.

Hovedregelen var at ektefellene hadde felleseie og at verdiene var sameie mellom dem. Verdiene skulle likedeles ved ekteskapets opphør. Skjevdelingsretten ble i loven en snever unntaksregel og som sjelden ble brukt (ekteskapsloven av 1918 § 54 fjerde ledd).

18. Ektefellers formuesforhold 1927

Lov om ektefellers formuesforhold 1927.

Felleseiet skulle ikke lenger forvaltes av mannen alene.

Hver ektefelle ble ansvarlig for sin egen gjeld.

Endringene førte til at det ikke ble noen forskjell på felleseie og særeie så lenge ekteskapet varte. Ved opphør av ekteskapet deles felleseiet likt, og hver beholder sitt særeie.

19. Skifteloven 1930

Lov om skifte 1930. Skifteloven ble opphevet med arveloven av 2019.

I Norske Lov 1687 var det plikt til å melde fra om dødsfall hvor det var umyndige eller fraværende arvinger. Alminnelig plikt til å melde fra om alle dødsfall ble innført i 1792. Norske Lov bestemte også at dersom arvingene ikke overtok avdødes gjeld skulle ikke boet skiftes offentlig, men arvingene skulle miste arveretten og boet skulle tas under konkursbehandling. Frem til 1768 måtte arvingene uttrykkelig enten vedgå både arv og gjeld eller fragå begge deler. Fra 1768 kunne arvingene frasi seg gjeldsforpliktelsene og likevel tiltre arveretten. Både Norske Lov av 1687 og forordningen fra 1768 var fortsatt gjeldende rett i 1930.

Et utkast til en skiftelov ble utarbeidet i 1853, men ledet ikke til noe lovvedtak. Det ble gitt en ny arvelov i 1854, og en lov om skifte- og konkurssaker i 1916, men denne behandlet vesentlig skifterettens kompetanse og prosessuelle regler om behandling av skiftetvister.

Skifteloven av 1930 har skille mellom offentlig og privat skifte. Den oppstiller vilkårene for at skifte av et dødsbo og skiftet mellom ektefeller ved separasjon og skilsmisse kan skje privat. For det private skiftet gir loven få regler. Dette var opp til partene.

20. Arveloven 1972

Ved kongelig resolusjon 7. mai 1954 ble det nedsatt en komité med formål å utrede og fremlegge forslag om revisjon av arveloven med tilgrensede områder slik som uskiftelovgivningen.

Arveloven av 1972 medførte ingen store endringer i rettstilstanden. Uskiftereglene ble endret slik at det ikke lenger skulle regnes med arv til lengstlevende ved skifte av uskifteboet etter lengstlevendes død. Det ble åpnet for uskifte med arvelaterens foreldre og uskifte med myndige særkullsbarn, forutsatt at særkullsbarna samtykket. Ved arveloven av 1972 ble det også åpnet for at ektefeller kunne gi hverandre rett til uskifte med særeie.

Pliktdelsreglene var uendret med hensyn til brøk, men beløpsbegrensningen ble økt til 500 000 for barn og 100 000 for barnebarn. Det ble også innført regler om forloddsrett for barn som ikke hadde fått oppfostringen sin fullendt da arvelateren døde.

I 1985 ble beløpsbegrensningen i pliktedel for barn økt til 1 million og for barnebarn og fjernere livsarvinger, til 200 000 kroner.

I 1990 ble uttaksregelen for lengstlevende ektefelle i skifteloven erstattet av en regel om minstearv for lengstlevende ektefelle. Minstearven ga lengstlevende ektefelle minstearv tilsvarende fire ganger folketrygdens grunnbeløp hvis det er livsarvinger, og seks ganger folketrygdens grunnbeløp i andre tilfeller. Ektefellens minstearv kunne ikke fratas ved testament.

Ved lov om registrerte partnerskap fra 1993 ble registrerte partnere gitt samme arverettslige stilling som ektefeller. Reglene ble videreført ved lovendringen av ekteskapsloven i 2008 om felles ekteskapslov for heterofile og homofile par.

21. Ekteskapsloven 1991

Loven av 1991 erstatter lov 31 mai 1918 nr. 2 om indgaaelse og opløsning av egteskap (ekteskapsloven), lov 20 mai 1927 nr. 1 om ektefellers formuesforhold (ektefelleloven) og enkelte bestemmelser i lov 21 februar 1930 om skifte.

To personer av motsatt eller samme kjønn kan inngå ekteskap. Lovendring i 2009.

Ektefellenes normale formuesordning, som gjelder hvis ikke noe annet er avtalt, kalles for "felleseie". Men under ekteskapet kan ektefellene likevel disponere fritt over det de eier, og de kan bare stifte gjeld med virkning for seg selv.

Ved ekteskapets oppløsning er lovens normalordning skjevdeling, § 59. Midler som en ektefelle hadde da ekteskapet ble inngått eller senere har ervervet ved arv, eller ved gave fra andre enn ektefellen, kan kreves holdt utenfor delingen. Ellers deles det som har tilkommet under ekteskapet(felleseiet), hvis dette eller noe av det ikke er særeie.

Hva hver ektefelle kan gjøre fradrag for av gjeld i delingen av felleseiet avhenger av hva slags eiendeler ektefellen har, og hva gjelden er brukt til § 58.

22. Arveloven 2019

Sammen med nytt kapittel 18 i ekteskapsloven erstatter 2019 loven skifteloven av 1930 og arveloven av 1972. Loven har bakgrunn i Skiftelovutvalgets utredning i NOU 2007: 16 Ny skiftelovgivning og Arvelovutvalgets utredning i NOU 2014: 1 Ny arvelov.

Proposisjonen er Prop. 107 L (2017–2018).

Arvelovutvalget ble oppnevnt ved kongelig resolusjon 15. april 2011. Mandatet var bl.a. å fremme forslag til en fullstendig regulering av de spørsmål som var regulert i arveloven og eventuelt vurdere om visse spørsmål bør reguleres i andre lover.

Utvalget foreslo at ektefellens rett til arv etter loven skulle øke fra en firedel til halvparten av arven når den avdøde etterlater seg livsarvinger. Utvalget mente også at den gjenlevende ektefellen bør være enearving i konkurranse med slektsarvingene i andre arvegangsklasse. Forslagene ble ikke fulgt opp.

Utvalget foreslo også at pliktdelsarven skulle beregnes av livsarvingenes legalarvelodd, og ikke av dødsboet slik regelen var etter 1972 loven og at pliktdelsbrøken skulle reduseres fra to tredeler til en halvpart. Heller ikke disse forslag ble fulgt opp.

Arverettslig er etter dette loven av 2019 nesten identisk med 1972-loven.

Vesentlige forskjeller er at beløpsbegrensningen i pliktedel er satt til 15 ganger folketrygdens grunnbeløp, at gjenstandslegater som krenker pliktdelsarven ikke lenger faller bort samt endringer i avkortingsreglene til livsarvinger.

Skifteloven av 1930 ble opphevet. Skiftereglene er isteden tatt inn i arveloven og ekteskapsloven.

Arv

Ektefeller

Samboere

Fellesposter

Arv